Tolga-prisen tildeles post mortem til Magnar Storbækken

Eivind Moen

Tolga formannskap har som priskomite tildelt Tolgaprisen for 2022 post mortem til Magnar StorbækkenPrisen blir utdelt under Tolga-Os Janitsjars nyttårskonsert i Tolga kulturhus – Vidarheim lørdag 14. januar kl. 19:00.

I mer enn 30 år leverte Magnar Storbækken (1956-2022) kvalitetsinstrumenter til en stadig voksende kundemasse bestående av musikere, både profesjonelle og amatører over hele verden.

Han plasserte derfor Tolga på det norske og det internasjonale folkemusikkartet, og han var uten tvil den fremste og dessuten den eneste profesjonelle instrumentmakeren som videreførte produksjonen av de eldre folkemusikkinstrumentene som er knyttet til den rike setertradisjonen her i landet. Dette omfatter først og fremst instrumenter som neverlur, bukkehorn, seljefløyte og andre folkelige fløytetyper, samt ulike gjeter-klarinetter. I tillegg la han ned mye arbeid i å videreføre tradisjonen med å produsere norskbygde orkesterklarinetter til bruk innen folkemusikken. I Norge kan nevnes utøvere som alle spiller på instrumenter laget av Magnar: Hildegunn Øiseth, Einar Selvik, Eilif Gundersen, Silje Hegg, Sissel Morken Gullord, Bjørn Aksdal, Karl Seglem, Bendik Smedåsgjelten Qvam, Jørn Simenstad, Stein Villa, Odd Sylvarnes Lund (1949-2021), Geir Egil Larsen, Hans Fredrik Jacobsen, Laila Kolve, Ole Kristian Nyhagen, Ole Anton Berntsen, Gry Aubert Bang, Anita Fogge, Steinar Granmo Nilsen og veldig, veldig mange flere...
Magnars instrumenter er i bruk i sjangere som jazz, pop, i filmmusikk, i teatermusikk foruten i den norske folkemusikken.

Magnar startet sitt arbeid med de eldre folkemusikkinstrumentene midt på 1980-tallet, da han fikk en forespørsel fra Egil Storbekken om han kunne ta på seg jobben å produsere neverlurer for kommersielt salg. Han takket ja til tilbudet, og begynte å gå i lære hos Torgeir Granmo, som fram til da hadde stått for denne produksjonen. Etter hvert startet Magnar også produksjon av seljefløyter laget av plastrør, noe Egil Storbekken hadde introdusert med stor suksess allerede på 1960-tallet. Etterspørselen etter disse instrumentene ble så stor at Magnar bestemte seg for å satse på heltid som neverlurmaker. Han tok samtidig over kundene til onkelens forretning «Bygdakunst», noe som omfattet musikkforretning, husflidsutsalg, museumsbutikk og suvenirutsalg.

Etter en tid som neverlurmaker ble han spurt om å undervise i bygging av lur og seljefløyte ved det nystartede Musikkinstrumentreparasjonsakademiet (MIRA) i Østfold. Her fikk han møte instrumentmakere og forelesere fra en lang rekke land, noe som ga både ny kunnskap og inspirasjon til å videreutvikle instrumentbyggingen, spesielt med tanke på tradisjon og kvalitet. De siste årene akademiet eksisterte, var han lærer på treblåserlinjen.

På 1990-tallet opplevde vi her i landet økende interesse for og søkelys på de eldre folkemusikkinstrumentene, spesielt fra utøvende profesjonelle musikere. Produksjonen til Magnar foregikk stadig oftere i tett dialog med kunden når det gjaldt spesielle preferanser. Samtidig førte den økende interessen til et behov for at instrumentene ble ytterligere forbedret og utvalget av instrumenttyper utvidet. I denne prosessen samarbeidet han tett med både musikere og forskere. Det er ikke tall på de musikerne som har sittet sammen med Magnar i hans verksted og utvekslet tanker om å utvikle instrumentene videre.

Instrumentene til Magnar nyter svært stor anerkjennelse blant utøvere, og han ble flere ganger høyt premiert under Landskappleikens instrumentutstilling. Han fikk bl.a. i 2004 gullmedalje for et seljefløytesett i heltre. Han har også selv flere ganger vært dommer på Landskappleiken. Magnar har også hatt mange oppdrag i skoler og barnehager hvor han har presentert og laget instrumenter sammen med barna. Han ble engasjert av Ringve Museum under arrangementet «Trompetens dag» og han hadde, til tross for at han ikke likte å kalle seg musiker, flere spilleoppdrag på både lur og bukkehorn.

I 1996 var Magnar med på å starte Norsk Lur- og Bukkehornlag, og han var i flere år med i styret i laget. Han var også initiativtaker til og ansvarlig for at CD’en «Hyrdestund» kom ut samme år. Denne CD’en representerer fremdeles den bredeste presentasjonen av eldre seterinstrumenter på plate fram til nå, og er ifølge mange, utvilsomt den CD’en med det mest interessante omslagsbilde. Musikken ble spilt inn i setertraktene rundt Tallsjøen.

I sin ungdom på 1970-tallet var Magnar frontfigur og vokalist i det lokale bandet Tolgen Silo og Melasse. I voksen alder ble det korsang i Sangkoret Sneppen.

Med tomt gitt av Tolga kommune, bygde Magnar seg i 2000 nytt verksted i «Hjemhauåen». Hagen etter «Gammelhjemmet» eller «Joansjagarden». Gjennom Tolga kulturskole og Den kulturelle skolesekken fikk elevene på 7. trinn, i grupper på 4-5 elever fra både Tolga og Vingelen skoler, prøve dreiebenken og lage seg sine egne seljefløyter.

Magnar hadde «grønne fingre» og var opptatt av å dyrke gamle og hardføre plantesorter i sin utrolig fascinerende hage i Bakkagata. Her koste han seg.

Magnar Storbækken har satt spor etter seg langt utenfor vårt nærområde. I utstillingene til et av verdens største museer for musikkinstrumenter, Musikal instrument Museum i Phoenix, Arizona, finnes to neverlurer, ett bukkehorn, en beinfløyte og en seljefløyte som han har laget.

I Ringve museum i Trondheim er han representert i utstillingen «Lydspor» med både instrumenter og film fra verkstedet i "Hjemhauåen".